OsloNewYork

Astrid har mistet grepet etter for mange feriedager, resultatet er en monolog om truser.

Visste du at depresjon går bakover, du sitter fast i fortiden. Mens angst går fremover?

Astrid har landet i Oslo, og ramlet rett inn på forestillingen Lykke til, Cathrine Frost (som hun elsket). 

Astrid skal finne ut av hva hun skal bli når hun blir stor (større)

Hvordan går det egentlig å være hjemmeværende?

Astrid lurer på hvorfor hun alltid føler at hun må ta spray-tan før hun skal til Oslo. Altså – det er ikke som om Frogner smeller døra i trynet på deg hvis du er bleik, men likevel står hun der i dusjen og ser det oransje vannet renne ned i sluket. 
Hva er det egentlig med Oslo som får henne til å føle at hun må være hakket mer glødende enn vanlig? Er det et ekko fra 2012 da self-tan og statement-smykker regjerte Grünerløkka? Eller er det bare en dyp, indre stemme som hvisker: «Du er ikke klar for Barcode uten bronzer.»
Kanskje handler det ikke om byen i det hele tatt. Kanskje handler det om minner og forventninger, om hvem hun pleide å være i Oslo, eller hvem hun føler hun må være der. Kanskje er det byens tempo, menneskene, energien – alt som krever litt mer tilstedeværelse. Eller kanskje det bare er en slags gammel vane. En del av et usynlig rituale som handler om å gjøre seg klar, ikke bare for byen, men for seg selv.
Hva tror du?

Ikke hatt tid til å booke intervjuobjeker, det betyr Central Park Talk!